Torsdag 7. mai ønsker vi den legendariske fotografen Albert Watson (f. 1942) velkommen tilbake til oss med utstillingen Frozen.

Watson er en kunstner som gjennom flere tiår har satt et uutslettelig preg på både kunst-, portrett- og motefotografi. Med ikoniske portretter av alt fra Alfred Hitchcock til Kate Moss, og en særegen evne til å kombinere det kommersielle med det kunstneriske, regnes Watson som en av vår tids mest innflytelsesrike fotografer– ofte omtalt som «fotografenes fotograf».

Sist Fineart presenterte en større utstilling med Watson i Norge var i 2022. Nå er vi stolte av å kunne følge opp med en ny og enda mer personlig utstilling.  Dette er ikke bare en utstilling – det er en sjelden mulighet til å komme tett på en kunstner som har vært med på å definere hvordan vi ser fotografi i dag.

Velkommen.!

Noen hendelser setter spor som varer langt utover øyeblikket de skjer. De blir liggende i familier, i minner, i historiene vi forteller videre. Utstillingen Fluktruter utforsker hva som skjer etterpå. Hvordan mennesker finner måter å leve videre på.

Om utstillingen Fluktruter

Det ligger noe åpent og uavklart i rommet når Kari Mette Wik arbeider. Lerretene ligger flatt på gulvet, store flater av stoff som hun beveger seg rundt, over, langs. Hun ser dem ikke slik de senere skal sees. Ikke før de løftes opp, ikke før de står mot veggen. Hun er opptatt av maleri som uttrykksform og tradisjon, og arbeidet drives i stor grad av et behov for å forstå. Tanker, erfaringer og inntrykk av verden som skal oversettes til maleri, til farge, til bevegelse på et lerret.

Denne drivkraften har vært en del av arbeidet hennes lenge. For jo mer man kan, jo mer blir man også oppmerksom på alt man ikke kan, sier hun.  Mange kunstnere sier at det blir vanskeligere med årene. Kari Mette kjenner seg igjen i det. Kunnskapen åpner ikke nødvendigvis for mer sikkerhet, men for mer kompleksitet, flere perspektiver.

Heldigvis handler ikke kunst først og fremst om å vite alt. Det handler om å formidle det man faktisk vet. Eller det man aner. Eller det man ønsker å forstå. Det gjelder også utstillingene hennes. Når hun begynner å arbeide mot en utstilling, må den forankres i noe hun kan stå i over tid. En situasjon. En opplevelse. Et tema som opptar henne, som ikke slipper tak.

Utstillingen «Fluktruter» er første del av prosjektet «Etter den store eksplosjonen», og har vokst frem fra en hendelse langt tilbake i tid. Oslo, 1943. Et skip lastet med ammunisjon eksploderer på Filipstadkaia. Trykket slår gjennom byen, vinduer knuses, hjem ødelegges. Vrakrester blir funnet helt på andre siden av byen. Fra et tilfluktsrom overlever familien til Kari Mette, men ikke uten traumer. Erfaringene følger og preger dem i ulik grad gjennom livet, og det er tanker knyttet til dette som etter hvert begynner å oppta henne. Når hun ser på verden i dag, på mennesker som lever med krig og utrygghet, blir historien vanskelig å legge fra seg. Kunnskapen om hva denne ene hendelsen i min egen familie skulle få av konsekvenser, setter ting i et ganske brutalt perspektiv, sier hun. Det er her hun begynner å lete etter svar.

Hva gjør mennesker etter at noe voldsomt har skjedd?  Hvordan går de videre?

Det er dette utstillingen undersøker. Ikke eksplosjonen i seg selv, men det som kommer etter. Hvordan mennesker finner måter å fortsette livet på. Hvordan noen finner veier ut og videre, mens andre ikke evner eller makter det. Arbeidene er ikke skildringer av konkrete hendelser, men abstraksjoner av strategier for flukt, overlevelse, mot, håp og motstandskraft. Også det lyse får plass; håpet, de gode minnene, ønsket om å forene kontrastene, både i det enkelte bildet og mellom dem.

For Kari Mette Wik er ikke maleriene løsrevet fra verden. Tvert imot. Hun er dypt engasjert i samfunnet, i politikken, i verden og i menneskene som lever i den. Alt dette finnes der, i bildene hennes. Ikke som tydelige fortellinger, men som kontraster, bevegelser, farger og strukturer. 

Men til syvende og sist begynner det fortsatt der på gulvet. Et lerret. Noen farger. Mange farger. Mange tanker. Gjennom handling som en måte å tenke på navigerer hun mellom kontroll, tilfeldigheter og oppdagelser. Kanskje er det nettopp her, i det åpne og
undersøkende, at det uavklarte finner sin form. 


Utstillingen er støttet av Stiftelsen Fritt Ord og Bildende Kunstneres Hjelpefond

GALLERI SEMMINGSEN

Galleriets historie

Dokumentar av NRK. “Astrid Hilde Semmingsen vil lære kundene sine å gjenkjenne god kunst. I sitt galleri på Frogner i Oslo viser hun samtidskunstnere hun har tro på.”

“Where do you come from”. Essay av Karen Dobloug

Om Galleri Semmingsen. Av Trine Thorbjørnsen, (MA) cultural journalist

Anmeldelse av Tommy Olsson. Fra 20 års jubileet i 2019. Der hvor lyset siver inn.

Reportasje i Østlendingen om 20 års jubileet i 2019.

For gallerist Astrid Hilde Semmingsen, er det viktig å engasjere seg med publikum. Når hun reiser ut til kunder søker hun å oppnå en helhetlig visuell oversikt, og søker å få til en kommunikasjon mellom gamle skatter, grafikk og fotografier.

«På denne måten blir hjemmet en del av en større fortelling, som hjelper oss å huske, ikke glemme eller skjule, fortiden vi tilhører.»

I sin rolle som rådgiver for kunder argumenterer hun ofte lenge og vel for å oppnå en forståelse for sine forslag. Disse anstrengelsene, enten det er for et privat hjem, et kontor eller et hotell, krever en forståelse av mange hensyn, inkludert personlig smak, kultur, yrke og religion. Vellykket mekling avhenger av å etablere et solid fundament av nærhet og åpenhet.

KONTAKT

Galleriet: 941 81 249
Astrid Hilde Semmingsen: 905 94 117
Mail: ah@gallerisemmingsen.no

Besøk

Niels Juels gate 50, 0257 Oslo
Onsdag 11-16, torsdag 12-18, fredag 11-16, lørdag og søndag 12-16. 
Galleriet er stengt følgende perioder:
Maiferie 11.5-17.5
Sommerferie 22.6-9.8
Høstferie 12.10-18.10
Juleferie 20.12-7.1

Featuring a collaborative work with Julia K. Persson
April 16 – May 23, 2026

Opening reception will be held on Thursday, April 16 from 6-8 PM

Rull ned for norsk tekst

Photophobia is the medical term for extreme sensitivity to light. The condition is associated with visual disturbances, migraines and a longing for darkness. The exhibition Fotofobia explores the white pigment titanium dioxide as a catalyst for the penetrating light that the white surfaces of modernity reflect.

Johnslien highlights material transformations based on Norwegian minerals and makes visible the alchemical principle that all substances contain a seed of their opposite. In the white surfaces there are traces of a dark, material origin. A wave consisting of 800 small porcelain combustion boats, filled with an equal number of variations of titanium dioxide glaze, meander through several of the gallery’s rooms, and the phases of the moon rise above the gallery’s longest wall. In spiral-shaped ceramic towers, glaze flows in delicate bands from its origin in the ilmenite stone. A photographic print from glass negatives of microscope photos found in Titania’s old laboratory transports us from the mine in Sokndal to the cosmos.

When titanium dioxide is used in ceramic glaze, the chemical composition of the pigment changes, and it loses its shimmering whiteness, and sometimes its opacity. The wall installation with 133 ceramic shingles, developed and executed in collaboration with research assistant and artist Julia K. Persson, shows titanium dioxide’s diverse potential.

Also on view will be the series Descend and Dwell from 2023-26, which comprise tablets with motifs inspired by alchemical laboratory work and reproductions of Kronos Titan’s advertisements and visual identity from 1918 to the late 1950s.

Titanium dioxide has traveled invisibly in the modern world in the form of paint, varnish and dye in architecture, packaging, pharmaceuticals and cosmetics – in short, in all white or bright objects we surround ourselves with. The pigment’s origins can be found in the Norwegian chemical industry, Titania and Titan Co (later Kronos Titan), which was the first in the world to patent the industrial production method for titanium dioxide in 1909, and still is in operation as Norway’s largest mining industry.

For the past three years, the white pigment and the mining industry’s environmental impact on nature have been the subject of Johnslien’s research through fieldwork, archival research and experiments in ceramic processes. The work has led her into a matter and history that extends far beyond what she believes to be the Norwegian self-conception. Surprising relationships between color, earth and cosmos have formed new ethereal connections for the artist, which she explores in her work with ceramic materials.

Johnslien has also studied Kronos Titan’s advertising program from 1918, with a special spotlight on the work of Atelier E-O led by Eyvin Ovrum, known as one of Norway’s first advertising agencies. In the work Descend and Dwell, some of these advertisements and logos are reproduced on ceramic tablets. Advertising drawings are often considered to be “of their time”, and have largely escaped critical examination, and Atelier E-O’s advertising drawings for Titan Co circulated in the Nordic countries for 40 years, until the end of the 1950s. Johnslien’s choice to reproduce the drawings in her artwork can be seen as an insistence on the artists’ part that we see this visual material as part of Norwegian industrial history.

The exhibition Fotofobia marks the end of the artistic research project TiO2: The Materiality of White, 2022-26, at the Department of Arts and Crafts, Oslo National Academy of the Arts. Marte Johnslien would like to thank her collaborator and assistant Julia K. Persson, students who have participated in the MoW group, workshop master in ceramics Knut Natvik and colleagues at the Department of Arts and Crafts. She would also like to thank her collaborator Ingrid Halland in the sister project NorWhite, and co-researchers Tonje Haugland Sørensen and Helene Engnes Birkeli. Thanks to Maiken Stene and Hans Edward Hammonds at Velferden Sokndal scene for contemporary art for valuable collaboration. Thanks to Hege Steen Langvik and Marianne Løken at Østfoldmuseene. Thanks to Tegneseriemuseet. Thanks also to Titania and Kronos Titan for visits to the factories and for donations of materials for the project.

The project is supported by the Program for Artistic Development, the Directorate for Higher Education and Competence and the Oslo National Academy of the Arts.

For more information please visit
https://www.tio2project.com/

For more information about Julia K. Persson, who has collaborated with Johnslien on one of the exhibition’s works, see https://juliakpersson.se/

Fotofobi er den medisinske betegnelsen på ekstrem lysfølsomhet. Tilstanden er forbundet med synsforstyrrelser, migrene og søken mot mørke. Utstillingen Fotofobia sirkler inn det hvite pigmentet titandioksid som katalysator for det gjennomtrengende lyset som modernitetens hvite flater reflekterer.

Johnslien løfter frem materielle transformasjoner med utgangspunkt i norske mineraler og synliggjør det alkymistiske prinsippet om at alle stoffer inneholder et frø av sin motsetning. I de hvite flatene finnes spor av et mørkt, materielt opphav. Bølgeformer bestående av 800 glødeskip av porselen, fylt med like mange variasjoner av titandioksid glasur, bukter seg gjennom flere av galleriets rom, og månens faser stiger frem over galleriets lengste vegg. I spiralformede keramiske tårn flyter glasur i sirlige bånd fra sitt opphav i ilmenitt-steinen. Et fotografisk trykk fra glassnegativer av mikroskop-foto funnet i Titania’s gamle laboratorium, transporterer oss fra gruven i Sokndal til kosmos.

Når titandioksid benyttes i keramisk glasur endres fargepigmentets kjemiske komposisjon, og det mister sin skimrende hvithet, og noen ganger sin dekkende kraft. Vegginstallasjonen med 133 keramiske plater på en av galleriets fondvegger, utviklet og utført i samarbeid med forskningsassistent og kunstner Julia K. Persson, viser titandioksids mangfoldige potensiale til å skape farge, tekstur og transparens.

I tillegg vises Johnsliens serie Descend and Dwell fra 2023-26, som består av keramiske tavler med motiver inspirert av alkymisk laboratoriearbeid og gjengivelser av Kronos Titan’s reklamer og visuelle identitet fra 1918 frem til slutten av 1950-tallet.

Titandioksid har reist usynlig i den moderne verden i form av maling, lakk og fargestoff i arkitektur, emballasje, farmasi og kosmetikk – kort sagt i alle hvite eller lyse objekter vi omgir oss med. Pigmentets opprinnelse finnes i den norske kjemiske industrien, Titania og Titan Co (senere Kronos Titan), som var først i verden med å patentere den industrielle fremstillingsmetoden for titandioksid i 1909, og som fremdeles er i full drift som Norges største gruveindustri.

I de seneste tre årene har det hvite pigmentet og gruveindustriens naturinngrep har vært tema for Johnslien’s forskning gjennom feltarbeid, arkivundersøkelser og bearbeidelse i keramiske prosesser. Arbeidet har ledet henne dypt inn i en materie og historie som strekker seg langt utenfor det hun mener er den norske selvforståelsen. Overraskende sammenhenger mellom farge, jord og kosmos har dannet nye eteriske forbindelser for kunstneren, som hun har tatt med seg i sitt arbeid med keramiske materialer.

Johnslien har også studert Kronos Titans reklameprogram fra 1918, med et spesielt søkelys på arbeidet til Atelier E-O ledet av Eyvin Ovrum, kjent som et av Norges første reklamebyråer. I verket Descend and Dwell er noen av disse reklametegningene gjengitt på keramiske tavler. Reklametegninger er ofte regnet som å være «av sin tid», og har i stor grad unngått kritiske undersøkelser, og Atelier E-O’s reklametegninger for Titan Co sirkulerte i Norden i hele 40 år, frem til slutten av 1950-tallet. Valget å gjengi tegningene på keramiske tavler kan ses som en insistering fra kunstneren på at vi ser dette billedmaterialet som en del av norsk industrihistorie.

Utstillingen Fotofobia markerer avslutningen på det kunstneriske forskningsprosjektet TiO2: The Materiality of White, 2022-26, ved avdeling Kunst og håndverk, Kunsthøgskolen i Oslo. Marte Johnslien ønsker å takke samarbeidspartner og assistent Julia K. Persson, studenter som har deltatt MoW-gruppen, verksmester i keramikk Knut Natvik og kolleger ved avdeling Kunst og håndverk. Hun vil også takke samarbeidspartner Ingrid Halland i søsterprosjektet NorWhite, og medforskere Tonje Haugland Sørensen og Helene Engnes Birkeli. Takk til Maiken Stene og Hans Edward Hammonds ved Velferden Sokndal scene for samtidskunst for verdifullt samarbeid. Takk til Hege Steen Langvik og Marianne Løken ved Østfoldmuseene. Takk til Tegneseriemuseet. Takk også til Titania og Kronos Titan for besøk ved fabrikkene og for donasjoner av materialer til prosjektet.

Prosjektet er støttet av Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Kunsthøgskolen i Oslo.

For mer informasjon besøk gjerne
https://www.tio2project.com/

For mer informasjon om Julia K. Persson, som har samarbeidet med Johnslien om en av utstillingens større verk, se https://juliakpersson.se/

GALLERI RIIS

Galleri Riis was founded in Trondheim in 1972 by collectors Inger and Andreas L. Riis, and it has been based in Oslo since 1980. From 2011 to 2017 the gallery operated a second space in Stockholm which confirmed the gallery’s importance on the Scandinavian art scene. In August 2016, the Oslo gallery relocated to a renovated 1890’s residential building in the city centre. The current exhibition program reflects a long-standing history, with a primary focus on important contemporary art from the Nordic countries including a selective spotlight on international artists. The gallery has over the years also mounted a number of historic exhibitions with contemporary and modern masters. Galleri Riis is owned and directed by Espen Ryvarden and Kristin Elisabeth Bråten.

Arbins gate 7
NO-0253 Oslo
Norway

Tuesday – Friday 12-17
Saturday 12-15

+47 22 94 40 40
info@galleririis.no

Perception, Environment, and the Construction of Reality

Med utstillingen What We Call Real –  Perception, Environment, and the Construction of Reality undersøker Camila Urrego grensene mellom virkelighet og fiksjon, det menneskeskapte og det datagenererte, og hva som egentlig tilhører oss – og hva som tilhører maskinene.

What We Call Real utfolder seg som en spekulativ visuell undersøkelse av hvordan persepsjon, omgivelser og identitet tar form. Snarere enn å tilby en fastlåst posisjon, beveger prosjektet seg gjennom en rekke spørsmål: Er virkeligheten noe vi observerer, eller noe vi kontinuerlig konstruerer? Og i så fall, hvor begynner denne konstruksjonen, og hvor slutter den? 

I kjernen av arbeidet ligger en spenning mellom medier. Fotografi har historisk sett blitt forstått som noe som fanger det som er. Kunstig intelligens genererer derimot det som kan være. Hvis fotografiet registrerer og kunstig intelligens konstruerer, hva skjer da når begge opererer innenfor samme bilde? Er bildet et dokument, en fabrikasjon, eller noe som motsetter seg begge definisjoner? 

Gjennom konstruerte visuelle miljøer som kombinerer fotografi og kunstig intelligens, plasserer verket menneskekroppen i skiftende forhold – ikke for å definere hvordan den skal oppføre seg, men for å observere hva som vokser frem i møtet. Hva gjør omgivelsene mulig? Hvilke former for atferd og persepsjon oppstår i dem? Hva tilhører kroppen, og hva tilhører systemet? Og hvor begynner disse skillene å gå i oppløsning? 

Det sammenvevde forholdet mellom mennesket og dets teknologiske produksjoner har lenge vært debattert og teoretisert, fra Heideggers Gestell til Deleuzes maskiniske assemblager og Haraways Cyborg. Eksplosjonen av kunstig intelligens aktualiserer disse debattene på nytt og intensiverer eldgamle polariteter. Menneske og maskin. Intuisjon og beregning. Kreativitet og system. Sensitivitet og logikk. Er kunstig intelligens et verktøy som utvider menneskelig persepsjon, eller introduserer den sin egen, fremmede form for intelligens? Og hvis kunstneren samarbeider med AI, hvor befinner opphavsretten seg: i mennesket, i systemet, eller i samspillet mellom dem? 

Prosjektet søker ikke å oppløse disse spenningene i fikse motsetninger. Det spør ikke om verket er menneskelig eller maskinelt, ekte eller kunstig, ekspressivt eller kalkulert. I stedet spør det om disse skillene fortsatt er relevante. Hva om disse tilstandene ikke er adskilte, men sammenvevde? Hva om de ikke motsetter seg hverandre, men utfyller hverandre? Hva om kunstig intelligens ikke reduserer menneskets natur, men avslører nye dimensjoner ved den? 

I denne forstand opererer verket innenfor et sameksistensens felt. Menneskelig intuisjon og kunstig intelligens posisjoneres som gjensidig avhengige moduser for persepsjon og skapelse. Bildene vokser frem fra dette samspillet som forslag snarere enn svar, og inviterer betrakteren til å bli værende ved denne terskelen. 

Til syvende og sist spør What We Call Real om evnen til å romme motsetninger i seg selv kan være en form for utvidet bevissthet. Hvis virkeligheten ikke er entydig, stabil eller universelt delt, så er kanskje det vi kaller virkelig alltid i ferd med å bli til – formet ikke bare av miljøene vi bebor, men av systemene vi tenker med og måtene vi velger å se på.

Biografi

Camila Urrego er fotograf og visuell kunstner med en tverrfaglig bakgrunn innen kunst, arkitektur og design. Hun har studert kunst ved Tokyo University of the Arts, arkitektur og design ved Universidad de los Andes i Colombia, og har en master i landskapsarkitektur fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og en master i interiørarkitektur fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Som grunnlegger av det kreative studioet Camiur arbeider Urrego i skjæringspunktet mellom fotografi, historiefortelling og kunstig intelligens. Hun utforsker hvordan grensene mellom kunst, arkitektur, mote, økologi og teknologi forskyves og rekonfigureres. I sitt arbeid utvikler hun visuelle og spekulative miljøer som integrerer verktøy fra disse feltene for å undersøke hvordan virkelighet formes i samspillet mellom ulike systemer.

FOTOGRAFIENS HUS

Åpningstider:

Onsdag–fredag: 12-17
Lørdag-søndag: 12–16

Gratis inngang

Adresse Fotografiens Hus
Rådhusgata 20
0151 Oslo

E-postsekretariat@fotografiens-hus.no

The Danish visual artist Svend-Allan Sørensen presents BEAT COLOUR BAM SLAM BOOM , his third solo exhibition in Oslo. Working at the intersection of visual art, literature, rural life and hunting culture, Sørensen has developed a distinctive graphic practice grounded in linocuts, woodcuts, etchings and lithography. Sørensen draws upon close, lived experiences of landscape and nature. His works revolve around themes of hunting, wildlife and the human relationship to the natural environment. Hunting forms both a thematic and experiential foundation within his artistic practice, shaping his imagery as well as his conceptual approach.

Text frequently appears alongside motifs of birds, tools and references to hunting traditions. Through printmaking, Sørensen situates these elements within a dynamic tension between tradition and contemporaneity, where questions of aesthetics, cultural inheritance and understandings of nature are explored with humour and precision.

Svend-Allan Sørensen (b. 1975) is based in Tovstrup, Jutland. He was the QSPA prizewinner in 2014. He has exhibited widely in Denmark and internationally, and his graphic works are represented in both private and public collections.

QSPA Bispevika

The Queen Sonja Print Award exhibition space is centrally located in Bjørvika, the rising cultural hub of Oslo. Surrounded by architectural masterpieces like MUNCH, Vannkunsten, and the Deichmanske public library, this part of Bjørvika has become a trendy and stylish residential area where small cafes, bars, restaurants and galleries lay side by side.

The opening of the QSPA exhibition space in spring 2021 was an important milestone on the foundation's mission to raise public awareness of and interest in graphic art. By creating a meeting place that offers unique and high-quality fine art prints, the exhibition space highlights the excellence that exists in fine art printmaking today and makes it more available to people. We see it as the epicentre for graphic art, and a window for the world to witness the greatness of this genre. 

The QSPA exhibition space hosts selected pieces by recipients of the Queen Sonja Print Awards and various artists from around the world, in addition to some of HM Queen Sonja’s own work. The foundation's association with the best artists and their works, makes it possible for the exhibition space to host events and exhibitions of high quality and international magnitude.

Contact

OPERAGATA 63B, 0194 OSLO

OPENING HOURS OR BY APPOINTMENT:

WED-FRI: 12 - 17

SAT-SUN: 12 - 16

HELLO@QUEENSONJAPRINTAWARD.NO

+47 216 51 180

Opening Thursday 9 April, 18.00-20.00

Marie Bovo

Les Forêts d’Hypnos, Chapter II

Opening Thursday 9 April, 18.00-20.00

In Marie Bovo’s extraordinary photographic sequence, Les Forêts d’Hypnos, we enter a dreamscape: a forest on a hill at once real and imaginary, factual and mythical.

In a series of large-format photographs of astonishing hues—sapphire and cobalt, intense midnight blue, burnished gold, delicate periwinkle and the palest of pinks—Bovo captures arboreal forms as illuminated only by the light of a full moon: each striking image the product of a night-long exposure, formed while the artist waited, sleepless by her camera, the solitary, wakeful sentry in the shadows of the forest at night.

Following the success of her earlier experiments, produced in coastal woodland of mainland France, Bovo identified two further locations for a second chapter in this project: the deserted Île Sainte-Marguerite, a former prison island now reclaimed by eucalypts and pines, and the ruined Roman city of Tipasa, across the sea in what is now Algeria. There, the ancient necropolis cedes ground to wild olives and parasol pines and to dense patches of prickly pear. Broad-boled trees spread their branches over crumbling tombs; fallen arches open as portals into sacred groves.

There was, Bovo sensed, a “mirror effect” between these two sites, each one home to a forested cemetery facing onto the sea that separates them. In the resulting images, we view those waters stretching off beyond the trees: the sea’s ruffled surface smoothed to silk by long-exposure, or soothed by the passage of time, or both.

Through the branches we also glimpse the firmament above, the sky set aglow with light of mysterious source, and the curving, spectral arcs of satellites in their shifting constellations—those deathless oracles of the modern age. In this way, in these images, human presence is sensed but never seen directly.

The Mediterranean is a lived-in landscape, settled and shaped by man for millennia, as alluded to by the luminous trails left by fishing boats haunting the darkened waters off the shores of Tipasa, the lanterns of the lamparo spun into silver threads by the passage of time. Or, on the Île Sainte-Marguerite, in the stark, sharp stabs of light from aircraft overhead as they descend towards Cannes.

By such ghostly symbology we signal our presence. But so brief it is: as soon as humans arrive in the field of view, they are gone. The head-torched hiker darts away down the path, the flight path flickers out, the fisherfolk ferry back and forth but in the end go home. The dead-eyed stare of the camera captures all that goes on after, in our absence: the long slow hours of silence and stillness and serenity, within which our disruption barely registers.

This is a place as viewed in tree time: measured not in seconds or minutes, but by solar and lunar cycles. In the slow-beating heart of the forest, man is a visitor who—unruly though he might be—does not remain. The photos capture less his disturbance than the continuance of the forest without him, and all its familiars.

For, to the ancient Greeks, those were many. There were the gods of wild places—Artemis and her golden quiver, the red-faced Silenus and his drunken companions. There were the dryads and alseids, oreads and panes. Cloven-hooved Pan, from whom we derive ‘panic’: from the Greek, panikos, the mindless terror that takes over when walking in the forest at night.

It is this forest—far more than the rational forest of daylight hours—that is the forest we recognise in Marie Bovo’s work. This is a world, of sleep and sleeplessness, darkness and dream logic. The nocturnal woodland makes a natural home to Nyx and Thanatos and Erebus and Morpheus.

And Hypnos, of course, bringer of sleep. He who makes his home in the land of dreams, where day and night meet. All lit, one must assume, by a thin and eerie light not so unlike the gleam cast by the full moon across the waters beyond the trees.

Bovo’s previous photographic project Nocturnes summoned too the strange, unsettling atmosphere of the twilit hours, the eeriness of the after-dark. In one series of striking images she presented the night sky as framed by the walls of cours intérieures, the internal courtyards common to Marseille apartment blocks: at the heart of each photograph, the sky presented as square or oblong of a clear, pure tone, as if it opened directly unto the heavens. Only a loose weave of washing lines interrupted the view, forcing us from abstract appreciation and instead into the realm of the real.

In Les Forêts d’Hypnos she goes further, taking the viewer by the hand as she descends into some other dimension—a parallel world in which the forest is the forest and the sea the sea, but in which the wind never blows and the tides never rise.

– Text by Cal Flyn

Marie Bovo lives and works in Marseille. She is a French photographer and video artist whose practice is grounded in the poetic and the political. Working exclusively with natural light, often through long exposures that stretch deep into the night, she transforms familiar landscapes and spaces into something suspended between documentation and dream. She is particularly recognized for her series of nocturnal photographs, where extended exposures imbue scenes with an almost mystical quality. Deeply rooted in place, her work raises geopolitical and social questions through subtle, layered observation. Along railway lines to the domestic interiors of Ghana, from the windows of Algiers to the arctic shoreline of Lofoten, Bovo moves across geographies while remaining anchored in her own rhythm. Her most emblematic series are: Les plages (2003- 2005), Chimères et Transcosmos (2005), Bab-El- Louk (2006-2007), Feu (2007), Cours intérieures (2008-2009), Grisailles (2010), Jours blancs (2012), La Voie de chemin de fer (2012), Alger (2013), En route (2016), Stances (2017), En Suisse - le Palais du Roi (2019), Evening Settings (2019) and La luz o la sombra (2021).

Her work has been the subject of solo exhibitions at Rencontres de la Photographie d'Arles; La Chambre, Strasbourg; Fondation Fernet-Branca, Saint-Louis; California Museum of Photography, Riverside; FRAC Paca and MAC Musée d'art contemporain, Marseille; Institut Français, Madrid; Maison Européenne de la Photographie, Paris; and Luís Serpa Projectos, Lisbon. The artist has also taken part in numerous group exhibitions at the Institut Culturel Bernard Magrez, Bordeaux; the Museum of Contemporary Art, Chicago; Maxxi, Rome; the Maison Européenne de la Photographie, Paris; the MAC Musée d'Art Contemporain, Marseille and the Busan Biennale, Korea. In 2016 Marie Bovo was nominated for the ICP Inifinity Awards in New York, for her exhibition "La danse de l'ours" at FRAC Provence-Alpes-Côte d'Azur. The Henri Cartier-Bresson Foundation in Paris devoted a solo exhibition to her in 2020 entitled “Nocturnes”, in 2023 she had a solo exhibition "L'Atelier volant" at the ART & ESSAI gallery in Rennes.

In 2026, Marie Bovo is a key figure in the "Réinventer la photographie" (Reinventing Photography) national commission organized by the French Ministry of Culture and the National Center for Visual Arts (Cnap). This initiative, celebrating the bicentenary of photography, features Bovo as one of 15 selected artists tasked with exploring the medium's future.

Cal Flyn is a writer and journalist from the Highlands of Scotland. She is the author of nonfiction books Thicker Than Water (2016) and Islands of Abandonment (2021). The latter won the Sunday Times Young Writer of the Year prize (UK) and the John Burroughs Medal for natural history writing (US); it was a Radio 4 Book of the Week and was shortlisted for the Baillie Gifford Prize, the Royal Society of Literature's Ondaatje Prize, and the British Academy Book Prize, among others. In 2024, she received the E. M. Forster Award from the American Academy of Arts & Letters. Since 2025 she has been the Distinguished Writer in Residence at Wesleyan University, Connecticut. She has written for publications including The Wall Street Journal, The Guardian and National Geographic. Her third nonfiction book The Savage Landscape: How We Made the Wilderness, will be published in July 2026.

O S L contemporary

OSL contemporary was established in 2011 by Emilie Magnus. Located in a former fire station in Oslo’s West End, the gallery has since developed an extensive program, currently representing twenty-three emerging and established artists encompassing a diverse range of disciplines.

With the focused initiative to nurture the artists’ positions within the Nordic region and promote their practice to a wider global audience, the gallery works closely with local institutions and museums whilst continuously engaging and participating in projects, exhibitions, and art fairs internationally.

Opening Hours

Tuesday - Friday, 12-17.00
Saturday, 12-16.00

Address

OSL contemporary
Haxthausens gate 3
0263 Oslo, Norway

View Google maps

Billedkunstner Elise Hisdal inviterer til utstillingen; Korsettika, i de vakre lokalene til Gem i Oslo fra 7. til 10. mai.

Utstillingen springer ut fra et personlig og visuelt spor hvor inspirasjonen kommer bl.a fra boken "Det gode liv i Provence" (av Sara Walden, Cappelen Damm, 1995). Bokens atmosfære og billedverden har nå resultert i en serie malerier med utgangspunkt i provencalske interiører, landskap, bygningsmiljøer og årstider. Rom fylt av stemning, minner, møbler og levde liv. Etter hvert trår menneskene inn i disse rommene, og blir en naturlig del av fortellingen.

Samtidig har flere verk i serien også utviklet seg i en annen retning hvor mennesket alene står i fokus. En gjennomgående visuell fascinasjon for korsetter, silhuetter og det teatrale uttrykket fra Belle Époque-perioden har satt sitt preg på serien, sammen med kunstnerens sterke inspirasjon fra Frankrike og Italia. Denne gangen har også flere mannlige figurer fått plass i motivene, noe som tilfører verkene en ny dynamikk.

Korsettika beveger seg mellom interiør og figur, mellom nostalgi og samtid, og undersøker hvordan rom, klær og kropp kan bære fortellinger. Verkene balanserer det intime og det iscenesatte, med en tydelig vilje til å la maleriene puste, å tørre å stoppe før uttrykket overarbeides. En særegen detalj ved utstillingen er at alle verkstitlene er utviklet i samarbeid med kunstnerens samboer, tekstforfatter Einar Bardal, som navngir bildene og tilfører arbeidene en leken og karakteristisk signatur.

Utstillingen vises i Gems nydelige lokaler i Sandakerveien 52, med mulighet for å nyte kunsten i vakre omgivelser både ute og inne.

Vernissage: torsdag 7. mai kl. 18-20

Utstillingsperiode: 7.-10. mai

Sted: Gem, Sandakerveien 52, Oslo

Hvis du vil titte litt på forhånd kan du se malerier, trykk og veggmalerier på @elisehisdal på Instagram.

Steen Ipsen is a sculptor where clay is his material. Throughout his career he pursued the in-depth exploration of a variety of themes with geometric shapes as a key focus. Ornaments are often present in Ipsen’s sculptures in the form of the components that constitute the whole. He works in a decorative ceramic expression that involves both form and decoration. Decoration is integrated into the form and the form itself is spatially decorative.

The continual simplification requiring perfection in execution which he masters with almost superhuman proficiency. The underlying constraint stands in contrast to the intuitive composition and the bright clear glaze colors add a free and easy engaging energy.

In contrast to his works, you can see colored strings or hand-decorated patterns expressing the influence of the sculptures’ movements and how to put the works into a spatial context by shoving a strong graphic expression. The sculptures are all unique. Ipsen does not use any kind of computer-generated solutions. The process is based on hand-built elements in terms and variations and freehand modeled objects. He focuses on a high level of craftsmanship.

Steen Ipsen (b. 1966, Naestved, Denmark) lives and works in Copenhagen. He graduated from The Royal Danish Academy, School of Design in 1990. He was head of the Academy’s Department of glass and ceramics from 1996-2004. Ipsen has built an international career and been exhibiting throughout most of the world: Gallery Dock 56, Hamburg (2010-2011), NeC Paris (2010, 2014, 2016, 2019), NeC Hong Kong (2012), Cheongju International Craft Biennale South Korea (2013), Puls Gallery Bruxelles (2013, 2016), Galerie Provence (2020, 2021, 2022, 2023, 2025, 2026), Duran Mashaal Gallery, Montreal (2020), Simard Bilodeau Gallery, Los Angeles (2020), HB 381 Gallery, New York (2023), Kant Galleri, København (2024). His works are included in many public and private collections, including Victoria & Albert Museum, Houston City Collection, AZU Art Museum in Arizona, RISD Museum on Rhode Island. Louvre MAD in Paris, Museé des Sevres in Paris, Trapholt Kolding, Clay Ceramic Museum Denmark, Design Museum Denmark. The Danish Embassy in Washington and Tokyo. Danish Arts Foundation and Carlsberg Foundation, among others. Ipsen has been awarded with numerous grants including The Danish Arts Foundations three years Working Grants, The Danish Arts Foundation, The New Carlsberg Foundation, The Danish National Bank of Denmark´s Anniversary Foundation, Danish Crafts, Augustinus Foundation, Bikuben Foundation, L. F. Foghts Foundation, Detlefs big art prize. Appreciation grant from The Danish National Bank´s Anniversary Foundation. He has been member of the board of The Danish Arts Foundation, Danish Crafts and are member of The Danish Arts Community and member of AIC-IAC (International Academy of Ceramics).

FORMAT

Format was founded in 1991 and is a leading gallery for contemporary crafts and design in Norway. The gallery is an exhibition and sales venue of the finest artistic quality within the material-based arts. The gallery aims to strengthen the position of Norwegian contemporary crafts and design internationally and through working with both established and emerging artists the gallery reflects the various tendencies in contemporary crafts and design today. The gallery’s goal is to challenge established norms while highlighting key values in the field by actively bringing a wider spectrum of artistic practices in material-based art to the fore.

Board members
Gudrun Eidsvik (chair), Dag Harlem, Marit Reiten, Ann Kristin Aas, Hanne Øverland, Anne Thomassen (alternate)

Floor plan

Opening hours
Tues­day - Fri­day 12 - 17
Sat­ur­day - Sun­day 12 - 16
Closed during the Christmas, Easter, Pentecost and Summer Holidays (July)

Accessibility
Format is accessible for disabled guests and wheelchair users. You can find a wheelchair access next door to the gallery in Kongens gate.

Contact
Format
Rådhusgaten 24 N-0151 Oslo
T +47 22 41 45 40
oslo@format.no

Hvor mange fortellinger, vitser, filmer og teaterstykker starter ikke med en dør som slår opp, bankbank, et uventet besøk eller noen som ikke kommer?

I Anna Sofie Mathiasens Pitch finnes det et gjentagende motiv av ulike jenter i en dørkarm. Blikkene er tvetydige. Er de overrasket, redde eller likegyldige? Mer sikkert er at noe venter på andre siden av døra, men svarene på hvem eller hva som er fortsettelsen på historien, er det mange av.

En «pitch» brukes hyppig i filmbransjen, og beskriver en setting der filmskaperen må overbevise produsentene om at filmen er verdt å bruke penger på. Pitchen må være kort, ikke for detaljert, og den må inneholde de viktigste vendepunktene og spennings-momentene for den tenkte filmen. I Mathiasens Pitch finnes det elementer av hva en slik «god pitch» burde inneholde: en jente, en truende skikkelse og et landskap som skifter årstid, men årsakssammenhengene, derimot, er løsrevne.

En karakter som vipper på en dørstokk, dveler i en vinduskarm eller tramper ned en trappeoppgang, får meg til å tenke på det den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin beskrev som en terskelkronotop. Kronotopen markerer et kritisk øyeblikk der tid og rom sammenfaller, og poengterer en overgang fra en tilstand til en annen. Jeg leser tegningene av jentene i døra som et lignende fortettet øyeblikk, et nødvendig narrativt knutepunkt før fortellingen kan forgrene seg videre.

Er det djevelen selv eller et litt for stort barn som har kledd seg ut for å få godis fra naboene sine som venter der ute? Eller snarere den hverdagslige strømmen av mennesker som forsøker å leve et fornuftig liv i joggeklær som raser forbi? Litt som en animasjon som må settes sammen bilde for bilde, før den kan oppleves som en sømløs sekvens, legger utstillingen fragmentene av en fortelling frem, før den er satt sammen. Pitchen får være brokete, omstokket og åpen for den som ser.

GALLERI K

Established in 1985 Galleri K – Art offers advisory and brokerage services.
Dealing in Norwegian artists as Munch and Sohlberg and impressionist and modern artists as Picasso, Gauguin and Rodin among others. 

OPENING HOURS

Monday:ClosedTue - Friday:11 - 17Saturday:11 - 16Sunday:12 - 16

and by appointment

ADDRESS

Bjørn Farmanns gate 4, 0271 Oslo, Norway (Visiting address Bjørn Farmanns gate 2)

+47 22 55 35 88
gallerik@online.no

PARKING

Around the corner, in Skarpsnogata marked Bjørn Farmanns gt. 2, 4, 6.

PUBLIC TRANSPORT

Tram 13 to Skillebekk
See ruter.no

Feminist Worldmaking and the Moving Image

Den internasjonale gruppeutstillingen No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image gir en omfattende presentasjon av møter mellom feminisme og bevegelige bilder på tvers av dokumentar- og kunstfilm. Sammenstillingen av verk fremhever en geografi uten sentrum som viser hvordan kunstnere og filmskapere verden over har utforsket forbindelsen mellom kjønn og makt, og hvordan feminisme knytter seg til andre rettferdighetskamper.

Gjennom fokuset på perioden fra 1970 til 1990, ønsker utstillingen å hedre det viktige arbeidet som er gjort, og se det i lys av nåtidens akutte utfordringer.

Besøk & kontakt

Kunstnernes Hus
Wergelandsveien 17
NO-0167 Oslo

Veibeskrivelse

post@kunstnerneshus.no

+47 22 85 34 10

Organisasjonsnummer: 971 437 286

Utstillinger

Midlertidig stengt mens vi monterer en ny utstilling: No Master Territories åpner fredag 13. februar 2026 kl. 19:00.

Kafeteria & bar

MandagStengtTirsdag-torsdag11-23Fredag-lørdag11-01Søndag11-23

kunstnernesjur.no

hei@kunstnernesjur.no

Videoutstilling på Deichman Bjørvika: Duration

Videoutstillingen "Duration" åpner for ulike forestillinger om tid – som erfaring, som målbar størrelse og som et sanselig fenomen. Utstillingen viser verk fra samlingen fra Lisa Tan, Sverre Bjertnæs, Torgeir Husevaag og Pål Lersveen.

Om utstillingen

Evigheten – millioner av år – et døgn – 13 minutter og 20 sekunder

Verkene som inngår i utstillingen varierer i lengde, samtidig som de på hver sin måte undersøker hvordan tid påvirker oss og hvordan vi oppfatter den: det gjentakende og det sykliske, det som ligger bak oss og det som ennå ikke har skjedd, det som føles uendelig og det som forsvinner på et øyeblikk.

Videokunstutstillingen Duration er den femte i rekken av et utstillingssamarbeid mellom kuratorer fra Oslo kommunes kunstsamling og Deichman Bjørvikas utstillingskurator Erik Kaspartu. Oslo kommunes kunstsamling er representert over hele byen i en rekke offentlige rom og bygg, men mangler et dedikert utstillingslokale. Når vi viser verk fra samlingen i Deichman Bjørvika, oppstår derfor et interessant samspill mellom biblioteket som offentlig kunnskapsarena og kunsten som sanselig uttrykk og erfaring – begge kilder til innsikt og læring.

Årets samarbeid bygger videre på flere elementer fra de foregående års utstillinger. De første to utstillingene begge gjennomført i 2022 - En stein er en sakte hendelse og Kaia Hugin: Motholic Mobble 3/8/11 var utelukkende viet videokunst. Tidsbilder (2023) og Hel/Del (2024) inkluderte videoverk som en del av sitt program, ved siden av maleri, grafikk, foto, skulptur og objekter. Felles for hele utstillingsrekken så langt er at tid, historie, bevegelse og varighet trer frem som sentrale tema.

Om videokunsten

Duration omfatter fire verk:

Lisa Tan
My Pictures of You (2019)

Sverre Bjertnæs
Nå. Ingenting. To (2015)

Torgeir Husevaag
Sonar (2021)

Pål Lersveen
Hva heter det igjen når man skulle ha vært der_17 (2024)

Lisa Tan
My Pictures of You (2019)

I Lisa Tans film My Pictures of You inviteres vi til å tenke millioner, om ikke milliarder av år frem i tid og se for oss jorden som planeten mars. Den røde planetens tørre og bølgende sanddyner minner om en uttørket jord og er slående lik ørkenterrenget i sørvest i USA der kunstneren selv vokste opp. En biltur gjennom ørkenen blir en ramme rundt spørsmål om klima og utryddelse. Filmen tilbyr også en alternativ analyse av Roland Barthes' tekst om fotografiet av forfatterens avdøde, elskede mor som barn i det som er kjent som Winter Garden-fotografiet. I filmen erstatter kunstneren Barthes' mor med «mor» Jord. Til tross for filmens dystre hypotese klarer den å forvandle sin egen pessimisme til en gledelig bekreftelse av vår jordbundne tilværelse.

Varighet: 23 min i loop

Plassering: 4. etasje ved fremmedspråk.

Utsnitt fra My Pictures of You (2019) . © Lisa Tan / BONO

Sverre Bjertnæs
Nå. Ingenting. To (2015)

I Sverre Bjertnæs' film som varer i 24 timer ser vi to løshunder i en bakgård i Sofia. Vi følger dem gjennom et tilsvarende tidsrom og får se hvordan de forholder seg til hverandre, i lek, hvile og søvn, som i et parforhold. Hundene kretser rundt et sort hull som opptrer som en slags portal til en annen virkelighet. Opp av hullet stiger det forskjellige figurer som hundene i større eller mindre grad forholder seg til. Det er animasjoner av kunsthistoriske figurer, og av menneskelige organer som en tunge og et øye. Omtrent en gang i timen hører vi et musikkstykke som er skrevet til filmen og som varer i tre minutter. Ved ujevne mellomrom flimrer forskjellig filter over skjermen: maling, smeltende lava, skyer osv. De ulike elementene skaper til sammen en tvetydig og urovekkende stemning. Animasjonene er laget i samarbeid med Sindre Ofstad.

Varighet 24 timer. Vises på to skjermer som starter med 12 times forskjell.

Plassering: 4. etasje i kunstseksjonen.

Utsnitt fra Nå. Ingenting. To (2015). © Sverre Bjertnes / BONO. Foto: Ingvild Brekke Myklebust / OKK

Torgeir Husevaag
Sonar (2021)

Torgeir Husevaags film består av 61 sirkelformede tegninger som går over i hverandre i en form for pulserende montasje. Etter hvert som filmen forløper både fragmenteres, reproduserer og gjenoppbygger tegningene seg selv. Tegningene i filmen er først utført analogt før de digitaliseres og deretter animeres. Antall tegninger reduseres utover i filmen, og sirkel-motivene «strekker seg» for å kompensere for færre antall tegninger. Tempoet og rytmen oppleves lavere. Det elektroniske lydsporet, av Arne Borgan, understreker filmens underliggende sonar-aktige pulsering og meditative repetisjoner.

Varighet: 13 min 30 sek i loop

Plassering: 4. etasje ved kunstseksjonen.

Utsnitt fra Sonar (2021). © Torgeir Husevaag / BONO. Foto: Ingvild Brekke Myklebust / OKK

Pål Lersveen
Hva heter det igjen når man skulle ha vært der_17 (2024)

Pål Lersveens videoprojeksjon viser en naken miniatyrmann plassert nede på gulvet i et hjørne. Han tar et nølende, prøvende skritt fremover. Bevegelsen gjentas og gjentas i et utrettelige forsøk på å bevege seg fremover, men han stanger i veggen. Han er fanget i hjørnet, i en evig hakkete loop. Den bittelille mannen kan lett overses, men når du først ser ham, glemmer du ham ikke. Han kaller på empati og undring. Verket er på mange måter gåtefullt, men inviterer til refleksjon rundt forholdet mellom kropp og arkitektur og hvordan omgivelsene påvirker oss og er med på å forme oss.

Video. Varighet: 4 min 23 sek i loop

Plassering: 3. etasje ved Folkeverkstedet.

Se utstillingen

Utstillingen står på Deichman Bjørvika fra 22. januar til 12. april 2026, og kan oppleves i bibliotekets åpningstid.

Se åpningstider her → Hverdager: Kl. 08 - 22 / Lørdager og søndager: Kl. 10 - 18

Tone Vigeland (1938-2024) was one of Norway’s most recognized artists of her generation.

She received her education from the National College of Art, Craft and Design, Oslo and from the 1970’s and onward, she was one of the world’s leading studio jewellery artists.

From the mid 1990’s, she worked increasingly with sculpture and installation, oftentimes on a monumental scale. From the early 1960’s she exhibited regularly and was presented in numerous arts and crafts surveys internationally.

Her works are held in collections such as the National Museum in Oslo, The Museum of Modern Art in New York, Victoria and Albert Museum in London and the National Museum of Modern Art in Tokyo. In 2014, Vigeland was the Festival Exhibition Artist at the Bergen International Festival, and in 2017 she was honoured with a retrospective exhibition at Die Neue Sammlung in Munich. In 2022, Vigeland completed an outdoor sculpture for Kistefos Museum in Jevnaker, Norway.

ABOUT GALLERY RIIS

Galleri Riis was founded in Trondheim in 1972 by collectors Inger and Andreas L. Riis, and it has been based in Oslo since 1980. From 2011 to 2017 the gallery operated a second space in Stockholm which confirmed the gallery’s importance on the Scandinavian art scene. In August 2016, the Oslo gallery relocated to a renovated 1890’s residential building in the city centre.

The current exhibition program reflects a long-standing history, with a primary focus on important contemporary art from the Nordic countries including a selective spotlight on international artists. The gallery has over the years also mounted a number of historic exhibitions with contemporary and modern masters. Galleri Riis is owned and directed by Espen Ryvarden and Kristin Elisabeth Bråten.

CONTACT

Arbins gate 7
NO-0253 Oslo
Norway

Tuesday – Friday 12-17
Saturday 12-15

+47 22 94 40 40
info@galleririis.no

En positur kan teste ut en identitet eller forsøke å forfalske den. Den kan sminke, skape illusjoner, uttrykke makt eller avsløre usikkerheter. Det å posere er knyttet til identitet, selvforståelse og selvillusjon. En positur blir som regel til for et utenforstående blikk. Den er også et flyktig øyeblikk i tiden, den kan være smertefulle eller humoristisk. En positur er alltid midlertidig.

POSERS presenterer et landskap av rekonstruksjoner, hvor skulpturene hilser oss med grasiøse gester. I Mettes arbeider får funne objekter, hverdagslige materialer og former av pappmasje nytt liv – en rekonfigurasjon hvor tilfeldigheter og lek står i sentrum for den skapende prosessen. Skulpturene prøver å bevare verdigheten til tross for at de på ulikt vis bærer preg av slit eller voldsomme endringer. De prøver å holde seg oppreist, men lykkes kun ved hjelp av midlertidige eller improviserte løsninger.

Humor oppstår i arbeidet når materialene nekter å oppføre seg korrekt, når gjenkjennelige gjenstander beveger seg fra det hverdagslige mot det absurde. Det skjeve, upresise og midlertidige blir ikke feil, men aktive grep som åpner sprekker i maktforholdene og strukturene vi til daglig beveger oss ubemerket rundt i. De gjør plass til tvil, forhandling og nye forbindelser. Ved å løsrive objektene fra sin opprinnelige funksjon oppstår nye sammenhenger. Det sanselige, det lekne og det irrasjonelle fremtrer som mer enn stilistiske grep, men som konsekvenser av materialenes medvirkning og iboende historie.

Mette Sandfær (f. 1961, Roskilde, Danmark) er utdannet fra Kunstakademiet i Bergen i 2023. Sandfærs stedsspesifikke praksis aktiverer funne hverdagsmaterialers egenart og historier i kroppslig forankrede installasjoner, som undersøker orden og kaos som kritikk av hierarkier, kontroll og effektivitet. Sandfær har hatt separatutstillinger ved blant annet Hordaland Kunstsenter, Kunstforeningen i Trondheim, Forhallen i Stavanger, Tag Team Studio i Bergen og Nida Art Colony i Litauen. Hun har også deltatt på utstillinger ved Bergen Kunsthall, Aarhus Kunsthall og Kunsthall Charlottenborg.

---

A pose can try out an identity or attempt to counterfeit it. It can conceal, create illusions, express power, or reveal insecurities. Posing is linked to identity, self-understanding, and self-deception. A pose usually comes into being for an external gaze. It is also a fleeting moment in time; it can be painful or humorous. A pose is always temporary. 

POSERS presents a landscape of re-constructions where a group of sculptures greet us through graceful gestures. In Mette Sandfær’s work, found objects, everyday materials, and forms made of papier-mâché find a new life through their re-configuration where chance and play are at the core of the creative process. The sculptures attempt to preserve their dignity despite bearing traces of wear or violent changes. They strive to remain upright, but succeed only with the help of temporary or improvised solutions. 

Humor arises in the work when materials refuse to behave properly, when recognizable objects are displaced and move from the everyday toward the absurd. The skewed, the imprecise, and the temporary are not treated as errors, but as active strategies that open cracks in the power relations and structures we normally move around within unnoticed. They create space for doubt, negotiation, and new connections. By detaching objects from their original function, new constellations emerge. The sensory, the playful, and the irrational appear as more than stylistic devices; they are consequences of the materials’ agency and their inherent histories.

Mette Sandfær (b. 1961, Roskilde, Denmark) graduated from the Bergen Academy of Art and Design in 2023. Sandfær’s site-specific practice activates the inherent qualities and histories of found everyday materials in installations that examine order and chaos as a critique of hierarchies, control, and efficiency. Sandfær has held solo exhibitions at Hordaland Art Centre, the Trondheim Art Association, Forhallen in Stavanger, Tag Team Studio in Bergen, and Nida Art Colony in Lithuania among others. She has also participated in exhibitions at Bergen Kunsthall, Aarhus Kunsthall, and Kunsthall Charlottenborg.

Vi er stolte av å presentere Anne Karine Thorbjørnsens tredje soloutstilling på Salgshallen. Velkommen!

Åpningstider

tor 12:00 – 18:00
fre-lør 12:00 – 16:00

Lisa Tan (born 1973, Syracuse, NY, USA) lives in Stockholm. Her work is imbued with personal narrative and marked by material and conceptual precision. Video, installation, text, sculpture, drawing, photography, performance, other gestures, are the different forms her work has taken. The complexities of individual subjectivity and the formation of the self occupy her, as she often turns to literature and the history of photography to contemplate how a person’s relationship to the world and to others is shaped.

Her work has been presented in solo and group exhibitions at institutions such as Moderna Museet (Stockholm), Kunstinstituut Melly (formerly known as Witte de With) (Rotterdam), MIT List Center (Cambridge), Kunsthall Trondheim, Whitechapel Gallery (London), ICA Philadelphia, Kadist Art Foundation (Paris), Tabakalera International Center for Contemporary Culture (San Sebastian), Contemporary Art Gallery CAG (Vancouver), Artists Space (New York), ICA Philadelphia, Accelerator (Stockholm). Tan’s work was presented in the 11th Göteborg International Biennial of Contemporary Art (GIBCA) (2021), osloBIENNALEN First Edition (2019-2020), ever elusive, Transmediale festival, Haus der Kulturen der Welt (2017), Why Not Ask Again?, the 11th Shanghai Biennale (2016), Surround Audience, the Triennial exhibition at the New Museum (2015). Her work is in the collections of Moderna Museet, Stockholm, Malmö Konstmuseum, the City of Oslo’s public art collection, Coleção Moraes-Barbosa, São Paulo, and Artium the Museum of Contemporary Art of the Basque Country, Vitoria-Gasteiz.

She is currently Professor of Art in the Master’s program at Konstfack University of the Arts, Crafts and Design in Stockholm. She received a MFA from the University of Southern California (USC) in Los Angeles (2001), a PhD from Valand Academy, University of Gothenburg (2015).

ABOUT GALLERY RIIS

Galleri Riis was founded in Trondheim in 1972 by collectors Inger and Andreas L. Riis, and it has been based in Oslo since 1980. From 2011 to 2017 the gallery operated a second space in Stockholm which confirmed the gallery’s importance on the Scandinavian art scene. In August 2016, the Oslo gallery relocated to a renovated 1890’s residential building in the city centre.

The current exhibition program reflects a long-standing history, with a primary focus on important contemporary art from the Nordic countries including a selective spotlight on international artists. The gallery has over the years also mounted a number of historic exhibitions with contemporary and modern masters. Galleri Riis is owned and directed by Espen Ryvarden and Kristin Elisabeth Bråten.

CONTACT

Arbins gate 7
NO-0253 Oslo
Norway

Tuesday – Friday 12-17
Saturday 12-15

+47 22 94 40 40
info@galleririis.no

Siden våren 2024 har dokumentarfotograf Andrea Gjestvang reist til Ukraina og dokumentert den ofte oversette hverdagskampen som utspiller seg i krig.

Mens mange menn sendes til fronten, kjemper ukrainske kvinner en annen, mindre synlig kamp; de holder sine familier samlet i usikkerheten og forsøker å skape kontinuitet i et liv preget av fravær. 

Gjestvang har besøkt frontnære byer som Kharkiv, Zaporizjzja og Dnipro, samt Kyiv, og møtt kvinner som på ulike måter er berørt av Russlands invasjon: Mødre, søstre, døtre, enker og frivillige. De bærer omsorgsbyrden og lever med traumer og tap, samtidig som hverdagen skal fortsette med arbeid, skole og omsorg. 

Før 24. februar 2022 lignet livene deres på fotografens eget:

Helt siden Russlands fullskalainvasjon har jeg hatt et sterkt ønske om å reise til Ukraina og dokumentere. Men jeg var redd, og det var vanskelig å rettferdiggjøre hvorfor også jeg skulle dra. Det var så mange fotografer der allerede. Det er ikke mitt land. Samtidig kunne jeg ikke slippe tanken på kvinnene i krigens hverdag. Som mor selv kan jeg bare ane det enorme presset de lever under.  

Blant kvinnene som Gjestvang har fotografert, er mødre som var på Okhmatdyt-barnesykehuset i Kyiv, under rakettangrepet 8. juli 2024. Som mødre til alvorlig syke barn sto de allerede i sitt livs kamp da sykehuset ble rammet av et dødelig missilangrep. Andre har mistet partnere, sønner og fedre. Flere bygger nye fellesskap og støttenettverk i lokalsamfunnene.

Bildene blander intime portretter med lavmælt dokumentarfotografi. Gjestvang nærmer seg motivene tett på og uten dramatikk. I en tid preget av en konstant strøm av krigsbilder søker hun å skape fotografier som gir rom for ettertanke og inviterer til refleksjon rundt fravær, omsorg, savn og styrke.

Arbeidet er støttet av Norsk Fotografisk Fond, Fritt Ord, Otto-Steinert-Preis i Tyskland og Panorama nyheter.

Biografi

Andrea Gjestvang er en norsk fotograf med base i Oslo og Berlin, med praksis innen redaksjonelle oppdrag og langsiktige dokumentarprosjekter. Hennes arbeid kjennetegnes av et nært uttrykk som ofte tematiserer samtidige sosiale spørsmål. Gjestvang fikk internasjonal anerkjennelse for prosjektet One Day in History (2011), portretter av overlevende etter terrorangrepet 22. juli, og ble i 2013 tildelt L’Iris d’Or – Photographer of the Year under Sony World Photography Awards. I 2023 publiserte hun boken Atlantic Cowboy, om mannens identitet og rolle i utkantsamfunn på Færøyene. Gjestvang har vært publisert i internasjonale medier og stilt ut ved en rekke museer og kunstinstitusjoner i Europa, Asia og Latin-Amerika. Hun er medlem av Panos Pictures og har mottatt flere nasjonale og internasjonale priser og stipender.

FOTOGRAFIENS HUS

Fotografiens Hus er et fotogalleri åpent for allmennheten og holder sentralt til i kunstdistriktet Kvadraturen i Oslo.

Fotografiens Hus har siden 1999 vært et visningssted for fotografi i Rådhusgata 20 i Oslo. Galleriets formål er å øke kunnskap om og engasjement for fotografiet som uttrykk og fag. Utstillingsprogrammet skal gjenspeile de mangfoldige måtene fotografi i vår samtid blir brukt for å fortelle historier, med bredt spenn i sjanger og uttrykk. Utstillingene skal ha høy kunstnerisk kvalitet og velges av en egen fagkomité. For å sikre et tidsaktuelt program der ulike stemmer tar plass, arbeider fagkomitéen også etter anmodning om bredde i utstillernes kjønn, alder, etnisitet og kunstnerisk bakgrunn. 

Driften av Fotografiens Hus finansieres gjennom tilskudd fra Norske Fagfotografers Fond.

Åpningstider:
Onsdag–fredag: 12-17
Lørdag-søndag: 12–16

Gratis inngang

Adresse Fotografiens Hus
Rådhusgata 20
0151 Oslo

E-postsekretariat@fotografiens-hus.no

Sosiale medier

• Instagram

• Facebook

Aksel Ree's exhibition "I have promises to keep" is hosted at QB Gallery from February 19 to March 29, 2026. This exhibition showcases new works by the artist.

AKSEL REE

Aksel Ree (f. 1993, Hamar) har en utdannelse i interiørarkitektur fra KHIO.

Den fragmenterte kroppen er et tydelig motiv i flere av Ree sine marmorreliefer. Fragmentene undersøker materialets mulighet til å tilnærme seg en opplevelse av hud. I marmorreliefene til Ree, vises de mest sårbare og intime delene av kroppen, som veksler mellom det klassiske og det samtidige. Med detaljerte ornamenter balanserer verkene på grensen til det kitschy og banale, samtidig som de trekker linjer til kunsthistorien og fortellingen om det androgyne.

Å jobbe i marmor, beskriver Ree, er den mest intime kunstneriske prosessen han kjenner ettersom det krever hele kroppen og hodet. I løpet av arbeidet trekker han ikke lenger et skille mellom materialet og hans egen hud. På et vis, opplever han at han alltid jobber i marmor - selv når han jobber i andre materialer.

QB Gallery

QB Gallery ble etablert 2014 og er et Oslo-basert galleri for norsk og skandinavisk samtidskunst, som representerer både etablerte og yngre fremadstormende kunstnere.

Galleriet arbeider med et bredt spekter av kunstneriske uttrykk, og har en åpen tilnærming til ulike kunstscener og bakgrunner.

Taktilitet, materialitet og betydningen av bevissthet og tilstedeværelse er aspekter som fremheves gjennom kurateringen og formidlingen av vårt galleri­program – kvaliteter vi anser som særlig viktige i en digital tidsalder.

Drevet av nysgjerrighet og et ønske om å samle ulike aktører i kunstverdenen, har vi langsiktige mål med lekne tilnærminger, der vi kombinerer kunstverdenens veletablerte standarder med nye ideer.

Galleriet drives av Mikaela Bruhn Aschim og Kari Kjøsnes.

Gabels Gate 43
0262, Oslo, Norge

post@qbg.no

+47 993 65 233

Ons-Fre 12:00-18:00
Lør-Søn 12:00-16:00

• Facebook

• Instagram

• Artsy

Utstillingsåpning torsdag 29. januar, kl. 18:00.

Tegnerforbundets utvalgte 2025 er den niende utgaven av en utstilling som har blitt et fast høydepunkt i Tegnerforbundets årsprogram.

Årets utvalgte tegnere er:

Bjørn Ousland, Velkommen til Grumyra, Gyldendal
Kaia Dahle Nyhus, Gå vekk! (skrevet av Gro Dahle), Cappelen Damm
Marianne Gretteberg Engedal, Fugler du kan ha møtt, Aschehoug
Flu Hartberg, OsloLovers, No Comprendo Press
Åshild Irgens, Oskar og eg – Alle tinga vi har (skrevet av Maria Parr), Samlaget
Mari Kanstad Johnsen, Svømmefugl (skrevet av Kjersti Annesdatter Skomsvold), Aschehoug
Helen Kaldheim, Mørkalven 4, TNT/Bonnier
Espen Friberg, Nulteliv nr. 3 (skrevet av Fredrik Larsen), No Comprendo Press
Sigbjørn Lilleeng, Dinosaurenes rekordbok (skrevet av Reidar Müller), Aschehoug
Per Ragnar Møkleby, Tur-retur, Spriten Forlag
Kari Stai, Flokken – forteljingar, Samlaget
Rune Markhus, Sopp ein hal! (skrevet av Unni Vik), Gyldendal

‍

De utvalgte bøkene vil være tilgjengelig for publikum i galleriet gjennom hele utstillingsperioden.

Hvert år får en av de utvalgte tegnerne oppdraget med å pryde galleriets vindusfasade med en original tegning til utstillingen. I år er det Per Ragnar Møkleby som står for denne tegningen. Videointervjuer med de utvalgte tegnerne vil også bli vist i Tegnerforbundet i utstillingsperioden.

‍–

Utstillingsprodusenter: Rosanna Vibe og Beatrice Guttormsen.

___

Arrangementer i utstillingsperioden:
‍

Lørdag 31. januar, kl. 11:00–13:00:

UNG I TEGNING: Tegneserieverksted med Sigbjørn Lilleeng. Målgruppe 7–10 år.

Torsdag 05. februar, kl. 15:30–17:30:

UNG I TEGNING: Tegneserieverksted med Sigbjørn Lilleeng. Målgruppe 10–14 år.

___

Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby.

Åpningstider

Tirsdag - fredag 12-17
Lørdag - søndag 12-16
Mandag stengt

Avvikende åpningstider

Vi holder stengt i tidsperiodene mellom utstillingene og 1. mai, 17. mai, Kristi himmelfartsdag, 1. pinsedag, samt i påskeuka og romjula hvert år.

Kontakt oss

Tlf: (+47) 476 87 355
E-post: post@tegnerforbundet.no
Adresse: Rådhusgata 17, 0158 Oslo

V

I Pia Antonsen Rognes’ verden smelter kroppslig begjær sammen med begjærlige gjenstander, gjennom former som forsøker å være både ting, kropp, og sted. I installasjonen GLOB OF PREY møter vi et skulpturelt verk framstilt i tekstile materialer, med lemmer i silikon. Materialene gir assosiasjoner knyttet til begjær og lengsel, seksualitet, leketøy, soverom, og overgangen fra barn til voksen. Farger og overflater som er taktile og appetittlige, aggressive og oppløftende på samme tid.

For Rognes er verket et vesen som eksisterer i en parallell verden der den er fri for hemningene vår fysiske verden pålegger den. Som objekt får det en overmenneskelighet ved seg, og en frihet til å speile det ukontrollerbare i menneskekroppen uten å lide under det. I objektiveringen ligger en frihet som er både fristende og farlig. 

Den gjennomgående rosafargen er høylytt og prangende, men samtidig også myk og inviterende. Kontraster forsterkes i tekstilmaterialet, der billige elastiske stoff prøver å etterligne metall eller lær, men gir assosiasjoner til fake glamour og plastleker. Gjennom dette materialet utforsker Rognes den overmenneskelige perfeksjonen, kontrollen det menneskelige begjæret aldri kan oppnå, og det ukontrollerbare i å ha en kropp med drifter man er i evig forhandling med.

Pia Antonsen Rognes (f. 1986) bor og arbeider i Trondheim. Hun har en BA fra Kunst-og designhøgskolen i Bergen og en MFA fra Kunstakademiet i Reykjavik, og arbeider med skulpturer i tekstile materialer. Rognes er opptatt av møtet mellom kropp og verk, og jobber fram assosiasjoner til kroppslige former og taktil hukommelse. Hun har tidligere stilt ut ved blant annet Buskerud Kunstsenter, Soft Gallery, Bomuldsfabrikken Kunsthall, Nordnorsk Kunstmuseum og Trøndelag senter for samtidskunst.

Velkommen til utstillingen Uten Hemninger i galleri Albin Art, Holtegata 2B, Oslo

Randi Smedgaard - malerier, tegninger og skulptur og Joanna M. Szybiak - malerier og tegninger.

Kunstnere arbeider i det klassiske felt. Med det klassiske forstår vi respekten for det grunnlaget som ble lagt i renessansen; tegning og rom. De to arbeider i fri utfoldelse og innlevelse i uttrykk som fått prege den vestlige sivilisasjon fra antikken, men integrert i vår tid. I deres kunst finnes syntesen mellom det forgjengelige, flyktige og det evige.

Vi lever i den beste og den verste av alle tider.

Deres arbeider lever i spenningsfelt mellom lek, engasjement og alvor.

Utstillingen varer til og med torsdag 5 mars kl 12-17.