Vi starter i Oslo. I en kunstscene der det generelt har vært lite representasjon fra Balkan, og i dette tilfellet, på et tidspunkt av urolighet. Performancekunstneren Kjetil Skøien viser i første rom til høyre arkivmateriale fra forestillingen Tangent (Lost rooms) fra 1995. I videodokumentasjonen av stykket møter vi seks menn mellom 20 og 27, som på den tiden var nyankomne flyktninger fra Bosnia-Hercegovina. Hver for seg beskriver de et rom fra et hjem som nå var borte, ødelagt eller okkupert av andre. Over en uke, fra 8. til 13. oktober, ved midnatt, befant utøverne seg i hvert sitt rom i et tomt kontorlandskap. Opptaket på skjermen viser hvordan de flytter på objekter og utfører planlagte bevegelser hentet fra et performancespråk, instruert av Skøien. På høyttalere hører vi en tekst for hver utøver, basert på intervjuer med mennene. Her beskrives objekter, farger, utsikter fra vinduene og bilder på veggene – alt unntatt det som foregår utenfor.
Prosjektet bærer med visshet preg av at noe har gått tapt i oversettelsen mellom kontekst, erfaringsrekkevidde og språk. Rommene som beskrives fremstår som vage og uavsluttede. Det er ikke kun språkbarrierer som gjør rommene fjerne; Skøiens posisjon, i likhet med publikums, er et utenfraprespektiv som ser inn. Ikke minst fremheves hukommelsens begrensninger, og valget på mennenes side om å utelate informasjon. De er slik like mye en del av skapelsen av verket som subjektene for den. Videodokumentasjonen suppleres med portretter av utøverne fotografert både før og under forestillingen. Når vi ser bildene i dag, 30 år senere, blir vi minnet på at de mulig er våre naboer, fedrene til våre klassekamerater eller kanskje et helt annet sted. Mulig er en av dem onkelen til kuratoren.
Tvers for Skøien, tilbyr Mila Panić et innsideblikk på en families forflytning. I verket We Have a Wonderful Life (2014), både bekreftes og skapes det tvil rundt forestillingen om den ideelle migrasjonen. En sekskanals-videoinstallasjon viser opptak som ble sendt til kunstnerens familie av slektninger som migrerte til Australia på slutten av 1990-tallet. Ett av opptakene dokumenterer husholdningsartikler, elektronikk og andre merkevarer som en cola og en pakke sigaretter – andre viser barna som svømmer og danser. I noen av opptakene hører vi narodnjaci[2] spillende i bakgrunnen. Som del av samme verk vises fotoseriene Pool og Doubles, analog- og digitalfotografier sendt fra de samme slektningene. Her er familien avbildet på en stereotypisk forstadsaktig måte, med et hagebasseng og forsørgende foreldre: Livskvaliteten og den økonomiske virkeligheten er tilsynelatende gjennomsnittlig, men var for mottakerne, inkludert kunstneren, et tegn på nyervervet rikdom.
Ved å omarbeide familiens kommunikasjon i kjølvannet av borgerkrigen, markerer Panić en avstand mellom stedet hun kommer fra og stedet hun selv bor i dag. Samme år som verket ble skapt, emigrerte hun fra Bosnia-Hercegovina til Tyskland. På denne måten blir det som en gang distanserte henne fra slektningene som krysset grensen tyve år tidligere, nå deres fellesnevner. Opptakene får nytt liv i det de tas i bruk til kunstnerisk arbeid for å «klare seg» i Tyskland. De gir oss et innblikk i en families regisserte presentasjon av deres nye hverdag: Like mye som det viste hvordan de faktisk hadde det, kan opptakene også leses som et glansbilde for å opprettholde illusjonen om suksess på den andre siden.
Bak moltonen i galleriets innerste romøter vi en annen refleksjon over individuelle forflytninger, denne gangen med utgangspunkt i norsk-balkanske erfaringer. Her vises Damir Avdagić sitt verk Prolazi izmedju 1980-2021 (Passasjer mellom 1980-2021) (2021). Videoverket fungerer som et interegenerasjonelt vitnesbyrd fra tiden før og under splittelsen av Jugoslavia, fortalt gjennom unge mennesker som i likhet med Avdagić flyktet til Norge på 90-tallet. Kameraet observerer deltakerne i en sirkulær bevegelse mens de kronologisk gjenforteller opplevelser fra sine foreldres og besteforeldres generasjon i tiden opp mot krigen. Kameraet stopper når deltakerne diskuterer, mimrer og ler av egne erfaringer fra sine møter med Norge; oftest på norsk, selv om de har morsmålet til felles. Her er det ikke kun refleksjoner rundt egen nasjonal identitet som trekkes fram, men også anekdoter om strenge foreldre og tøymyknere. Opptakets nåtid kompliseres der historiske hendelser sklir inn i hverdagen deltakerne forteller om.
Utstillingen avsluttes i det største visningsrommet. Med rosa vegger, og på noten om at maktforholdet mellom migranten og statsborgeren fungerer best når det forblir urørt. Tanja Ostojić sitt verk Looking for a Husband with EU-Passport (2000-2005) dokumenterer, skaper og er kunstnerens opplevelse av å migrere til Tyskland etter oppløsningen av Jugoslavia. Regissert som et strategisk kunstverk, setter Ostojić i gang en jakt etter en ektemann, som slik verkets tittel indikerer, kan gi henne statsborgerskap i EU. År 2000 distribuerer Ostojić en kontaktannonse både fysisk og digitalt, med et nakenbilde av seg selv. Aktuelle kandidater bes om å kontakte henne over e-post på hottanja@hotmail.com. Etter å ha hatt nærmere 500 utvekslinger med menn på tvers av kontinentet, faller valget på den tyske kunstneren, Klemens Golf. Ostojić og Golf møtes for første gang i en offentlig performance utenfor museet for samtidskunst i Beograd (28. november 2001), som dokumenteres i videoverket CrossingOver (2001). De gifter seg offisielt og privat en måned senere i samme by, og Ostojić flytter til Tyskland to måneder etter dette. Installasjonen vist i denne utstillingen består av både billedkunstneriske elementer og juridiske dokumenter som følger verkets hendelsesforløp, og understreker dets eksistens mellom fiksjon og virkelighet. I 2005 har kunstverket sin logiske konklusjon i en skilsmisse, som markerer starten på resten av Ostojić sitt liv i Tyskland. Her mobiliserer hun ekteskapet mot institusjonelle barrierer og migrasjonspolitikk, for der igjennom å avsløre fremmedfrykten som vokter «EUs festning».
Verkene inkludert i Preko grane inneholder ulike former for historiefortelling fra en diaspora med nyttige erfaringer fra å leve med en komplisert nasjonal identitet. Tyskland og Norge er blant landene med størst balkansk diaspora i Europa. Samtidig forblir den en relativt lite anerkjent flyktninggruppe i den norske offentligheten – kanskje fordi vi har blitt omtalt som «integreringsvinnere»; den balkanske minoriteten «blir anerkjent som norske ved ikke å bli lagt merke til».[3] De følelser av fremmedgjøring som her er blitt brukt til kunstproduksjon slår sprekker i det forenklede narrativet om en suksesshistorie. For tjener en forflytning automatisk en til et bedre liv? Og er det slik at man faktisk ønsker å ta steget til den andre siden, med alt det innebærer av distansering til eget land og kultur, selv når krysningen har vært livsnødvendig? Det er avgjørende å anerkjenne at grensene mellom takknemlighet og tap, hjem og borte, mitt og ditt, er kompliserte. Preko grane er et forsøk på å understreke denne innvikletheten i en tid der streng grensesetting og en tilsynelatende grenseløs virkelighet eksisterer side om side.
[1] Fra språket BKS (bosnisk, kroatisk, serbisk). Balkan defineres her som land som var del av det tidligere Jugoslavia.
[2] En definisjon er populær, folk-aktig, musikk fra Balkan. Eksempel fra opptak: Sejo Kalač, «Idi Ženo Iz Moga Života» (2002)
[3] Sitat fra stipendiat ved OsloMet, Edin Kozaric (f. 1991), som oppsummerer fenomenet av den «usynlige innvandreren» fint: Kozaric, E. (2020). Fortellingene om Bosnia, Internasjonal Politikk 78, 2/2020, 217-223.
Her refereres også til utsagn fra SSB: Dzamarija, M. T. (2016). Bosniere – integreringsvinnere. Samfunnsspeilet, Statistisk sentralbyrå, 4/2016, 15–20.
Offentlig program
Med støtte fra Fritt Ord, utfolder Preko grane seg også som et offentlig program som vil finne sted gjennom utstillingsperioden.
Samtale om Tanja Ostojić, med Wencke Mühleisen og Una Mathiesen Gjerde
Fredag 16. januar, 16:30 – 17:30 på BO
Lett servering. Språk: Norsk.
Dagen etter utstillingsåpningen, forfatter og tidligere performance kunstner, Wencke Mühleisen, møte BOs direktør Una Mathiesen Gjerde til en samtale om Tanja Ostojićs bidrag til utstillingen. Med utgangspunkt i Ostojićs feministiske og grenseoverskridende performancespråk vil samtalen undersøke kroppen som et kunstnerisk, politisk og revolusjonært verktøy.
Kunstnersamtale med Mila Panić og Anahita Alebouyeh
Søndag 18. januar, 12:30 – 13:30 på BO
Lett servering. Språk: Engelsk.
Åpningshelgen, vil Mila Panić delta i en samtale med den norsk-iranske kunstneren Anahita Alebouyeh, moderert av Mathea Milkovic Saric. Med utgangspunkt i Panić og Alebouyeh sine kunstneriske praksiser, beveger vi oss gjennom bruken av humor og absurditet til formidling av migrasjonsopplevelser.
Kunstnersamtale med Damir Avdagić og psykolog Ajla Terzić
Søndag, 25. januar, 13:00 – 14:00 på BO
Lett servering. Språk: Norsk.
Søndag 25. januar, inviterer vi til en samtale mellom Damir Avdagić og psykolog Ajla Terzić, moderert av Mathea Milkovic Saric. Med utgangspunkt i Avdagić sin kunstneriske praksis, vil den tverrfaglige samtalen belyse temaer som tap av identitet, samt generasjonell overføring av både traumer og minner.
Kunstnersamtale med Kjetil Skøien
Fredag 30. januar, 16:30 – 17:30 på BO
Lett servering. Språk: Norsk.
Fredag den 30. januar konkluderes det offentlige programmet av en kunstnersamtale mellom Kjetil Skøien og Mathea Milkovic Saric. Her vil vi sette søkelys på forestillingen Tangent (Lost Rooms) fra 1995, som Skøien viser arkivmateriale fra i gruppeutstillingen Preko grane. En av utøverne, Dubravko Saric, er invitert til å fortelle om sin opplevelse av prosjektet.
Takk til
Utstillingen er realisert med generøs støtte fra Norsk kulturfond. Det offentlige programmet er støttet av Fritt Ord.
Videre ønsker utstillingens kurator, Mathea Milkovic Saric, å takke følgende: Direktør og partner-i-BO Una Mathiesen Gjerde og BOs styre for støtten. Mattias Hellberg for å være en god tekniker og venn. Kunstnernes Hus for mediespillere, tips og hjelp. Thomas Tveter fra KF for vitrinen og JVC-skjermer. NITJAs Lars Erik Haugen for et generøst teknisk lån. Sofia, Henrik og resten av OK-teamet for lån av utstyr (alltid!). Sigbjørn Bratlie for skjerm. Mariusz Maslanka fra UKS for sittemodulene. Bjørn Erik Haugen for Hantarexene. Fatou Åsheim for Grundigen med antenner. Kristian, Nicholas, Mimmi og Frida for å være gode loftsnaboer og samtalepartnere. Hedda Grevle for gode råd. Thelma og Kaya for kjøring. Boye for prosjekteringsflate og i livet. Dubravko Saric, min onkel, for å ha fortalt meg om Skøiens prosjekt som han var del av. Tata Jadranko Saric for mye, mama Danijela Milkovic, sestra Maia Milkovic Saric, baka Maria i deda Mane, majka Edina.