Galleri K har gleden av å presentere ny separatutstilling med Svein Bolling.

I forbindelse med utstillingen har Nils Messel skrevet en tekst, hvor han skriver:

Bollings appropriasjoner

«Appropriasjon» beskriver i moderne kunstteori en metode eller visuell strategi innen samtidskunsten. Her gjør kunstneren bruk av andres verk i egne bilder, enten som rene sitater eller omskrevet i egen form og uttrykk. Denne angivelig nye kunstneriske praksisen innen postmodernismen knyttes gjerne til de mange figurative retningene som oppsto mot slutten av nittenhundretallet, som alternativ til den abstrakte modernismen. Det var igjen akseptert å gå i dialog med tidligere tiders uttrykk – rike kilder å øse av når de ble brukt med ærbødig respekt. Og egentlig er jo ikke dette særlig radikalt. Slik hadde man vel holdt på bestandig.

Siden vi er i Galleri K: For kort tid siden var salene viet Ludvig Karsten (1876–1926). Denne mest rabiate individualist av dem alle gikk også i nærkamp med en rekke av fortidens kunstnere. Ofte «kopierte» han i Louvre. Christian Krohg var over seg av begeistring da han så Karstens Gravleggingen. Etter Ribera, men fant at «kopi» var langt fra dekkende for bildets store kvaliteter. «Parafrase» var et riktigere begrep, altså noe som var omskrevet i en ny tid og gjenfortalt på en høyst personlig måte. Karstens Tæringssyke kone kan også betraktes som en «appropriasjon». Hun er utenkelig uten Munchs helfigursportrett av søsteren Inger.

Det er mange måter å innlemme andres verk i egen kunst. Noen velger å omskrive forbildene nærmest til det ugjenkjennelige, andre, som Svein Bolling, legger ikke skjul på sine lån. Gjennom årene har han konsultert en lang rekke kunstnere og deres verk.

Først i forsiktig avstand, som i Kunstner ser på Picassos portrett av Olga Khokhlova fra 1987 og i Lovis Corinth med Petrus Christus’ portrett av en ung kvinne, der Bollings egen palett svever over de to. I Selvportrett med Quappi har han tatt steget inn i Max Beckmanns portrett av sin yndlingsmodell og satt seg drømmende inntil henne (1996). Senere dukket den japanske 17-hundretallsmesteren Kitagawa Utamaro opp som en god venn og kollega. I det erotisk betonte Selvportrett med Utamaros Abelonedykker (2004) vender Bolling seg mot kvinnens bryst, som om han søker næring fra den vakre skjelldykkeren. I japansk mytologi er hun en trollkvinne med magiske evner.

I sin lange karriere har Bolling hatt fruktbare møter med kunstnere fra femtenhundretallets manierisme til mellomkrigstidens Neue Sachlichkeit, fra Botticelli og Parmigianino til Foujita, Picasso og Beckmann, for bare å nevne noen. På den nye utstillingen i Galleri K vises en serie vakre unge kvinner i nærbilde. Mange er bekjentskaper fra europeiske museer, noen fra Det egyptiske museet i Torino, fra Palazzo Ducale i Genova og Capodimonte i Napoli. De er vel alle først sett av andre kunstnere, og bør derfor kunne betraktes som appropriasjoner. Men, som Christian Krohg nok ville ha sagt, de er sett på nytt av Bolling uten at han har mistet noe av seg selv og sin egen personlighet av den grunn.

- Nils Messel

_____

SHORT BIO

Svein Bolling (f.1948) bor og arbeider i Oslo. Han er kjøpt inn av en rekke samlinger, blant annet Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Astrup Fearnley museet for moderne kunst, Lillehammer kunstmuseum, UD, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Drammen Kunstforening, Rogaland Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Ålesund Kunstforening, Oslo kommunes kunstsamling, Akershus fylkeskommune, Haugesund billedgalleri og Bergen billedgalleri. Bolling har hatt separatutstillinger ved blant annet Astrup Fearnley Museet, Haugar Kunstmuseum, Lillehammer kunstmuseum, Kunstnerforbundet, Ålesund Kunstforening og Haugesund billedgalleri som filmfestivalutstiller.